Gode joggeturer har vært en av grunnsteinene i SIK-kulturen de siste 20 årene. Våre fasiliteter, eller mangel på fasiliteter, har tvingt oss til å benytte joggeskoene for å kompensere for at vi ikke har funnet det fortjenlig å trene alle øktene med ball i idrettshall eller på krøllgress. Dette for å unngå slitasjeskader for spillerne.
Under gårsdagens joggeøkt ble det tid til mimring, og å tenke tilbake. Mer om det senere...
Undertegnede er så gammel at jeg har fått oppleve mange flotte, pesende joggeturer med spreke a-lagsspillere. Jeg tenker tilbake til mitt første år på a-laget i 1999. Joggeturene bakover mot brua var alltid sosiale, der man satte pris på ei god historie mens man travet gatelangs. Etter hvert som turen ble eldre var det alltid noen som ikke var særlig pratesyke lengre - underforstått at man ikke hadde pust til det lengre. Sammen med eldstebror Skallebø, brødrene Pedersen, fjorårets trener Fredriksen, Odd-Arne Høyer, Jim Thomassen m.fl. var det mange kapasiteter, og man var greit fornøyd med å komme frem midt i gruppa. En tur som ligger langt fremme i minnet var den gang Roger Bjørvik(den gang Johansen) økte tempoet hjemover allerede med søppelhaugen. Dette påvirket hele gruppa og tempoet inn ble forrykende. Freidige Bjørvik skal ha for innstillingen, men kom stort sett sist inn. Når vi kom tilbake til styrketrening kunne vi fortsette den gode praten.
Videre har årene gått og det har kommet til en godt trent generasjon med spillere som i stor grad dessverre for SIK spiller for andre klubber i dag. For noen år siden var vi en treningsgruppe på øya som var treningsglade, og vi likte løpeturene. Det var fortsatt svært godt mottatt med litt prat på turene. En gjenganger var at jeg, Waage-tvillingene og min bror Pål økte tempoet og halset fremst. Selv om praten stilnet var det det en viss kommunikasjon i den tunge pusten vi kunne høre fra hverandre. Det var alltid spennende å se an formen til kompisen; "Hvordan er dagsformen hans i dag? Klarer jeg å ta han i dag, mon tru?!". Mens jeg og Reidar oftest var de som utfordret og skrudde opp farten først, var det like vanlig at det var Pål og Lennart som kom først frem. To episoder huskes godt. Den ene gangen skrudde Reidar opp tempoet med krysset til Hollendervika på tur mot helikopterplassen. I det han passerte tvillingbroren, kvitterte Lennart: "Jaja!!!". Reidar kom bakerst av oss fire. En annen gang var det tur til Engnes. Jeg følte at dagsformen var intakt og tenkte det var dagen for å parkere de andre, og satte opp fart i bakken til Grønnvannet. Over toppen beholder Pål og Lennart farten og løper i fra, og Pål sier syrlig: "Han lærer aldri!". Jeg kom sist av oss fire nevnte til Engnes.
Så til utgangspunktet for mimringen. Felles joggetur er en saga blott for dagens unge SIK-spillere, men joggeskoene brukes fortsatt for de som sliter med lettere skader. Etter en periode med lyskestrekk skulle jeg ta runden Engnes-Trollet sammen med Truls, Øyvind Thomassen og Lars-Petter. Sistnevnte på sykkel. Da vi starter turen tar jeg til orde for å høre et par historier fra dagens unggutter. Jeg er jo ikke såå ung lengre, og tenker det kan være morsomt å høre hvordan det arter seg å være 18-20 år i dag. "Det er jo fint å ta seg en rolig joggetur!", sier jeg for å mykne opp stemningen og komme i gang med samtalen. "Hææææ??", svares det. Guttene plukker ut pluggene fra ørene. Guttene jogger med musikk i ørene når vi er samlet! "Da slipper man å høre pusten sin", sier Thomassen. Så der jogger vi side om side, i total stillhet. Tempoet er såpass rolig at det er ikke noe særlig kommunikasjon i pustingen heller, og der foran sykler Lars-Petter i sin egen verden og steiler. Over Brennerpasset på Engnes blir pustene borte. Guttene har stoppet - jeg løper alene. Ipod-generasjonen prater ikke underveis, de stopper for å prate! Jaja, helt usosiale er de jo ikke. Videre tramper jeg videre opp til Trollet og ned til banen mens den beskrevne mimringen finner sted...
... jeg tenker: Joggeturene er like fine fremdeles - bare ikke så pratsomme!
* Bildet er fra en tur til Skattørfjellet for noen år siden.
