Skjervøy IK ble dannet 6.juni 1930.

Geografi

Skjervøy er administrasjonssenteret i Skjervøy kommune og ligger i Nord-Troms. Skjervøy er en øykommune med ca. 30 øyer og holmer. De største øyene er Arnøy, Kågen, Uløy, Laukøy og Skjervøy. Med sine mange øyer har kommunen en variert topografi med både høye, bratte fjell og snaue flate fjell. Riksvei 866 til Skjervøy ble fergefri 6.juli 1991 da den undersjøiske Maursundtunellen åpnet. I 1971 ble det bygget bro fra Kågen til tettstedet Skjervøy.

Befolknings- og næringsgrunnlag på Skjervøy rundt 1930

I 1930 bodde det ca. 500 mennesker på Skjervøy og på den tiden var det stor arbeidsledighet. Fiske var hovednæringen, men her var også et stort skipsverft og noen mindre verksteder. På midten av 30-tallet startet bl.a Kåre Renø fiskebruk og dette førte til konkurranse mellom han, I.Evensen og N.Rasch som hovedsaklig førte de samme varene. Skjervøy fikk statsstøtte til å bygge fiskeflåte og etter det ble skipstrafikken til øya stor. Bl.a hadde plassen hurtigruteanløp fra nord og sør. Ordføreren var Rønning Østgård som representerte Bondepartiet, mens flertallet på øya var for Arbeiderpartiet. Lensmannen, legen og presten hadde stor betydning, da de tjente Nordreisa og Kvænangen i tillegg til Skjervøy. I dag er det ca 2500 innbyggere på tettstedet Skjervøy. Stedet har alltid vært et senter, kirkelig, kulturelt, merkantilt og administrativt.

Dannelsesprossesen

Skjervøy Idrettsklubb ble stiftet 6.juni 1930. Klubben ble dannet med tanke på det sosiale fellesskapet, det å ha et sted å møtes. Det ble arrangert flere møter i private hjem, hovedsaklig av ungdommen selv. Dette for å høre hvor stor interessen var for en slik klubb. På et av møtene ble det bestemt at lensmann Ragnar Pedersen var den som egnet seg som formann. Han var en de alle hadde tillit til og en som var vant med å ha myndighet. I den første tiden drev de ikke så mye med idrettslig aktivitet men hadde turn, bryting og boksing på ungdomshuset. Det ble også avviklet litt friidrett på gårdsplassen utenfor folkeskolen. Etter to-tre år ble fotballen viet mer oppmerksomhet og ble fort hovedaktiviteten innen SIK. De hadde ikke kontakt med andre lag fra andre steder før de i 1936 fikk nordfylkets første fotballbane. Om vinteren ble det arrangert noen skirenn og de som deltok var hovedsaklig de som spilte fotball - to idretter det var vanlig å kombinere.

Den som hadde størst betydning for klubben under dannelsen av SIK var lensmannsbetjent Peder M. Carlsen, som var leder for turngruppen og trener i mange av de andre aktivitetene. Han var en av initiativtakerne til å få bygget grusbanen og tok på seg hovedansvaret. Han var formann i perioden 1935-1940 og den største motivatoren når det gjaldt rekruttering av nye medlemmer.

Økonomisk sett sto klubben dårlig stilt. Alt av utstyr måtte betales fra egen lomme da de ikke fikk noe støtte fra næringslivet. Inntekten de hadde var medlemskontigent og overskuddet fra lokale arrangement som fester, basarer og lotterier som de holdt på ungdomshuset.

Ledersjiktet

Den første formannen i SIK var lensmann Ragnar Pedersen. Pedersen ble ikke den eneste formannen med tilknytning til lensmannsetaten, for det skulle vise seg at det ble valgt to til som skulle få stor betydning for klubben. Før dette skjedde ble postmannen Otto Conradi Hanssen valgt som ny leder i 1932. Han hadde vært med på å starte SIK og var godt kjent med hva jobben innebar. Siden han jobbet på postkontor hadde han også god erfaring med brevskriving, noe som skulle komme godt med senere. Han var aktiv innen de fleste idretter som fantes, men fotballen var den idretten han dyrket mest. Hanssen samarbeidet en god del med lensmannsbetjent Peder M. Carlsen som også hadde vært aktiv fra begynnelsen. I perioden 1934-35 var skomaker Gunnar Wilhelmsen leder, men det finnes ikke opplysninger om hvor lenge han hadde vervet. Wilhelmsen hadde stor betydning for fremgangen i fotballen.

Peder M. Carlsen ble valgt til formann i 1935 og han var en dyktig organisator og trener for mange av de eksisterende aktiviteter i klubben. På denne tiden var de også begynt å reise på turer, så han måtte skrive brev til andre klubber for å organisere fotballkamper. Dette var ikke alltid like lett med tanke på transporten og avstandene. Carlsen var en av de ivrigste foretaksmennene og hadde stor innflytelse både kommunalt og regionalt. I 1939 var han med på å starte Nord-Troms Fotballkrets, der det var et naturlig valg at han påtok seg formannsvervet. I 1951 ble Øyvind Johansen valgt, også han lansmannsbetjent og senere lensmann. Han ledet klubben i flere år før han tok en pause og kom tilbake i 1958 og styrte klubben til 1961.

Kvinnelig leder

Den første kvinnelige lederen av SIK var Bitten Moberg. Hun var ansatt i kommunen og ble valgt i 1976 og satt i 1 år. Grunnen til at hun ikke regjerte lengre skyldtes at det var tungt og tidkrevende. Til tross for at det hadde vært mange kvinnelige representanter i styret opp gjennom årene er hun til dags dato den eneste kvinnen ved siden av Ann-Karin Westby(2004) som har tatt på seg formannsvervet. Hvorfor ingen andre har vært villige til å ta over kan nok ha årsak i at jobben stadig ble mer krevende med årene og ble vanskeligere å kombinere med famile og jobb.

Medlemmene

Under dannelsen av klubben var det ca. 15-20 medlemmer. Det var på den tiden kun de aktive som kunne melde seg inn og disse var utelukkende bare menn. Etter at klubben ble dannet ble også eldre menn interessert i å delta på aktivitetene. Bl.a Leif Dreyer som var nærmere 40 og var en av de ivrigste deltakerne i turn. Det at det ikke var noen kvinnelige medlemmer som deltok på den tiden skyldtes at de hadde flere oppgaver i hjemmet enn mennene. Før var det også slik at kvinnene måtte passe seg for å ikke bli skadet, for de var av den oppfatning at de kunne bli ufruktbar. De som meldte seg inn som medlem måtte betale medlemskontigent på 50 øre. Når de hadde betalt avgiften kunne de være med på alle aktivitetene og bruke tilgjengelig utstyr.

På midten av 30-tallet ble det bestemt at alle som ville være medlem kunne få bli det - selv om de ikke var aktive. De som ikke var aktive ble kalt støttemedlemmer og måtte betale medlemskontigent på lik linje med andre. Dette ble avgjort da de trengte mere penger for å få finansiert en grusbane de lenge hadde planlagt. Det var flere som meldte seg inn som støttemedlem og det ble en oppsving på antall medlemmer. Det kom blant annet to kvinner som ønsket å være aktive, men hva de drev med står det ikke noe om. På herresiden økte det betraktelig, for det å få egen grusbane fristet flere enn en mannlig sjel. På slutten av 30-tallet var antall medlemmer økt til 28. I 1939 hadde klubben 3 instruktører som hadde en årlig lønn på 260,- hver.

Aktivitetene

Før klubben ble dannet var det vanlig at de møttes hver kveld for å drive med enten slåball, fotball og litt friidrett. De hadde anskaffet seg fotball, 2 kuler, spyd og utstyr til slåball ved å "bomme" penger og sparing i en felleskasse. I den første tiden etter dannelsen ble det ikke drevet med noe idrettslig aktivitet men boksing, bryting og turn ble drevet på ungdomshuset.

Av utstyr kjøpte de både ring, matte og "hesterygg". Alt av utstyr de trengte måtte de gå sammen om å spleise på da det ikke fantes støtte fra næringsliv. Utstyr til friidrett hadde de allerede og de brukte å konkurrere på sletta ved siden av folkeskolen, der det i dag står ballbinge. Interessen for friidrett gikk sakte men sikkert nedover, boksing og bryting døde også ut etter noen år mens turn varte helt til 2.verdenskrig. Mye av dette kan nok skyldes at fotballen og skiidretten tok mer og mer over.

Fotballen var i begynnelsen noe guttene drev med i fritiden og den ble på mange måter noe de kunne koble av med. Denne aktiviteten fengslet stadig flere, og så snart som i 1936 fikk Skjervøy nordfylkets første fotballbane. Det fantes ingen andre lag i kommunen og det var heller ingen organisert serieordning før krigen. Kommunikasjonsmessig var de isolert da det ikke var landveis forbindelse. Skulle man møte andre lag måtte det reises med båt i flere timer, eller invitere andre til øya. Utstyrsmessig var Skjervøy det laget som sto best stilt i forhold til de lag de spilte mot. Dette mye grunnet skomaker Gunnar Wilhelmsen som var på laget. Han slo inn remser på tvers av skoene så de ikke skulle skli på de sleipe grusbanene. SIK hadde m.a.o. skikkelige fotballsko, mens andre måtte spille i store beksømsko.

Før krigen var det ingen som deltok i skikonkurranser utenom på Skjervøy. Det var  vanlig at de som gikk langrenn var med på hopp. Det var organisert slik at alle som ville kunne få være med på renn, selv om de ikke var medlemmer. På lørdager var det felles langrenn for kombinert og de som bare gikk langrenn og på søndag var det hopp. Når langrennet var over på lørdag måtte de opp i Egilbakken på ettermiddagen for å tråkke. For at de skulle ha råd til premier måtte de arrangere fester på ungdomshuset etter rennene.

Anleggene og lokalene

I begynnelsen av SIK's levetid benyttet de ungdomshuset som arena til innendørsaktivitetene. Fotballen som vokste fort ble avviklet på sletter der det var fint og slett, eksempelvis på Prestegårdsjordet eller ved Kaffelunden bak Eidevannet. Ordentlige forhold ble det ikke før de fikk grusbanen, og allerede i 1933 begynte de å planlegge den. De fikk utdelt tomt av kommunen oppe på øya og snekker Hansen sto for utmalingen og tildelingen. Tomta eide Skjervøy Prestegårds grunn og de måtte betale 15,- i året for å leie den.  i 30-årene var det vanlig av staten å gi støtte og bidrag til forskjellige formål pga den store arbeidsledigheten i hele landet. Formann Otto C. Hanssen og Peder M. Carlsen fant ut at SIK skulle søke om slik støtte til bygging av grusbanen, da det var en del arbeidsledige ungdommer på Skjervøy. Det ble innvilget statsstøtte med den forutsetning at klubbens medlemmer gikk med det samme beløpet. Arbeidet ble utført på dugnad der de fikk utbetalt 4,- pr dag. Mange jobbet fra kl. 08.00 til 20.00 med et par timer fri midt på dagen. Folk med vanlig arbeid stilte opp på ettermiddagen, for alle gledet seg til å spille på en ordentlig grusbane. Det tok dem noen måneder å få ferdigstilt den 110 x 50 meter store banen. Den var ferdigstilt på sensommeren i 1936.

En søndagsmorgen kunne en gjeng med gutter konstatere at banen var ferdig og klar til bruk, etter å ha jobbet hele natta. Dette feiret de høytidelig med å grave et stort hull ved et av målene der de la ned kopperkjelen som hadde vært "følgesvennen" gjennom hele arbeidet. Alle hadde de en kaffeskvett igjen i koppen som de helte over, og deretter begravde de igjen hullet. I følge Otto C. Hanssen ligger kopperkjelen der den dag i dag.

Den første skiløypa gikk opp mot Vågadalen og over mot Skattøra, tilbake til Isakeidet og derfra til ungdomshuset. Etter krigen lagde de ei lengre løype som startet fra ungdomshuset og gikk sørover langs kraftlinja til Nilseng, derfra til Skattøra og så nordover langs foten av Skattørfjellet gjennom Vågadalen og ut over Olufen(hoppbakke). Derfra fortsatte løypa over Engnesvannet og ut til Engnes og videre sørover langs veien som ble laget av russiske krigsfanger og tilbake til ungdomshuset. For å holde løypa åpen måtte de gå gjennom løypa først i uka før renndagen for å få bunn i sporet. Det var løperne selv som gjorde dette som en del av treningen. Om det blåste og løypene ble borte var det å starte grynningen på lørdagsmorgenen. Etter en hvil måtte de starte på startstreken om ettermiddagen å gå traséen i konkurransefart.

Egilbakken(hoppbakke) hadde ca. 40m som bakkerekord og i 1949 ble det uttegnet en plan av Norges skiforbund over en bakke med 12m stillas i tilløpet og med et kritisk punkt på rundt 60m. Denne bakken sto ferdig i 1950 og lå rett ovenfor dagens krøllgressbane på Skjervøy. Begge bakkene tilhørte Skjervøy Prestegårds grunn.

Anlegg og lokaler de senere år

I 1976 sto Skjervøy idrettshall ferdig og i 1986 sto Skjervøy Stadion ferdig. Stadion bestod da av en grusbane som ble utvidet for at den skulle holde internasjonale mål som skøytebane med lysanlegg og en gressbane med løpebane rundt. Et stort problem for SIK var mangelen på fast tilholdssted, hvor de kunne ha møter. Opp gjennom årene brukte de det ene tomme lokalet etter det andre, noe som førte til mye flytting og ommøblering av arkiver og protokoller. På 70-tallet bygde kommunen et klubbhus nedfor dagens krøllgressbane. Huset som hadde garderober og kjøkken ble tildelt SIK. Huset var ikke komfortabelt nok til å ha møter i, så høsten 1994 ble klubbhuset utbygd. Klubbhuset benyttes til både sportslige arrangement og også til utleie for fester som f.eks. bryllup og fødselsdager. I 2000(?) sto det siste bygget ferdig. Bygget som i utgangspunktet ble eid av SIK og Heimevernet er oppført mellom krøllgressbanen og gressbanen. Dette bygget har blant annet moderne kjøkken som benyttes til kiosk under fotballkamper. Skøyteklubben og skigruppa benytter også huset. I dag eier SIK hele huset.

Idéen

Forslaget til å danne kom en klubb kom fra de voksne som så hvor engasjert ungdommene var i å drive akttivitet. Ungdommene likte denne tanken, og da idrettsklubben ble dannet 6.juni 1930 var hovedtanken å ta vare på det sosiale fellesskapet og ha et sted og møtes. Lite ante nok opphavsmennene til SIK at klubben skulle bli så mye mer. Klubben har mer og mer stått frem som et knutepunkt for både store og små. Befolkningen har møttes på tvers av den sosiale og yrkesmessige bakgrunn og den entusiasmen, patriotismen og interessen overfor idretten må være større på Skjervøy enn de fleste andre steder vi naturlig kan sammenligne oss med.

SIK i en bredere sammenheng

I perioden rundt stiftelsen av SIK i 1930, var tiden preget av strid, splittelse og samling. Hovedmotstanderne var Norges Landsforbund for Idrett og Arbeidernes Idrettsforbund(AIF), og det kunne se ut som om konkurransen mellom de to idrettsforbundet bidro til å øke rekrutteringen. Ved inngangen til 1930-årene slo også den økonomiske verdenskrisen inn over Norge med full tyngde. Dette førte til stor arbeidsledighet der ca hver tredje fagorganiserte var uten fast jobb. I vintersesongen var andelen enda høyere. Denne ledigheten var nok en av årsakene til at ungdommen samlet seg for å drive aktivitet.

Det var naturlig at det var mennene på øya som begynte med boksing og bryting da disse fikk forholdsvis stor utbredelse i AIF. Det krevde liten plass, lite utstyr og var fra gammelt av idretter som slo an. Da SIK ble stiftet var det splittelse i idrettsmiljøene i resten av landet med egne idrettslag for arbeiderne(AIF) og andre for de borgerlige.

I 1935 meldte SIK seg inn i Norges Landsforbund for Idrett(N.Lf.I) og det er tydelig at de drev med idrett som var uavhengig av spesielle forhold i motsetning til AIF. I stedet for å drive sosial og politisk kamp var de først og fremst ivrig etter å drive aktiviteter sammen med kamerater eller bare ha et sted å være.

Under og etter 2. verdenskrig

I løpet av 2. verdenskrig var klubben lagt på is for å forhindre at tyskerne skulle få fatt på lagets eiendeler. Alt av arkiver og protokoller som ble ført før krigen ble derimot borte. Tyskerne brukte fotballbanen som fangeleir til russerne der de hadde gjerdet inn mesteparten av banen. Rett etter frigjøringen kom folket tilbake og heldigvis var det kun noen få hus som var brent ned. Dette fordi tyskerne hadde brukt Skjervøy som tilholdssted. SIK startet opp igjen, men de bestemte seg for at de skulle vente til de fleste av folkene var kommet tilbake før de meldte seg inn i Norges Idrettsforbund, noe som skjedde 06/06 1947 på klubbens 17-årsdag. Fotball og skisporten var de idrettene som ble startet opp igjen og det var vokst opp en ny generasjon. Denne generasjonen satset mer på resultater, og resultatene uteble ikke.

I desember 2006 tok klubben ved fotballgruppa nok et steg videre og har ansatt Øystein Skallebø som den første heltidsansatte. Øystein er ansatt som daglig leder for fotballgruppa kombinert med trenerjobb i SIK.

SIK-nett ønsker gjerne å fylle på denne historien med sportslige høydepunkt. Har du historier eller fakta, så gjerne skriv mail til skjervoyik@hotmail.com

Om noen skulle sitte på bilder som kan brukes i denne forbindelsen så mail gjerne det også!